Alt inkludert av Marit Eikemo

Omslaget er henta fra www.samlaget.no

Agnes og dattaera Maja på seks år er på flyttefot. Med seg har de to kofferter, en iPhone og en Nintendo DS, og det er det. De har leid en hybel. Når de kommer fram viser det seg at hybelen, som skulle være delvis møblert, er helt tom, de forrige leietakerene har tatt med seg rubbel og bit. Husverten står på farten og skal reise til Mexico, og som en nødløsning gir han Agnes hele depositumet tilbake, i kontanter, slik at hun kan kjøpe seg noen møbler og det aller nødvendigste. Agnes tråler Finn.no etter møbler. De får en sovesofa av en tilsynelatende trivelig familiefar som heter Rune. Klær til Maja kjøper de av en mammablogger. Etter hvert blir de kjent med de andre familiene i nabolaget, og Maja får seg venninner. De får middag av studentene i hybelhuset. Etter hvert som våren og sommeren går, får de et nettverk, og de blir inkludert i lokalsamfunnet. 

I starten lurte jeg veldig på hvem Agnes var. Hva er grunnen til at hun har dratt opp alt med rota og starter på nytt? Hvorfor jobber hun ikke? Hvordan har hun tenkt til å skaffe penger når kontantene tar slutt? Hvorfor er hun så lite engasjert i datteras liv? Men da jeg hadde kommet ca halvveis i boka skjønte jeg at jeg ikke kom til å få svar. For Agnes forblir et mysterie. Hun manipulerer og lyver, omgår sannheten og utnytter de rundt seg. 

Men det gjør ikke så mye at jeg blir sittende med flere spørsmål enn svar. For det er spennende å se hvordan de etablerte familiene, studentene og den gamle forfatteren i loftshybelen tar i mot og åpner seg for Agnes, outsideren. Det er litt som å få lov å titte inn vinduet på et middelklassehjem i en hvilken som helst by. Den lettere alkoholiserte trebarnsmora og møbelsamlerektemannen hennes. Mammabloggeren som til tross overveldende suksess med bloggen har blitt kjempeensom. Den kule tobarnsmora som går på byen og drikker seg full for i det hele tatt å holde ut. Jusstudenten som har slutta å se meningen med studiene og spiller Playstation i steden. 

Jeg pleier ofte å si at de bøkene jeg liker best er de som egentlig ikke handler om så mye, men som har en fin eller annerledes stemning. Dette er en sånn bok.