Bildet er henta fra www.gyldendal.no
Det er flere måter å være innsperret på. En måte er å være fysisk innesperret, å ikke kunne gå ut fordi det er altfor glatt og ikke strødd og kroppen begynner å skrante. En annen måte er å være stuck i et forhold du både elsker og hater, et forhold du vil forlate, men også bli i. Ebba er både innesperret i leiligheten i Oslo og i forholdet til Karl. Og i morsrollen.
Boka er en blanding av nåtid i kalde og glatte Oslo, og Ebbas tilbakeblikk på et helt liv. På ekteskapet med Karl. På forholdet hun hadde til Christian. På barna. På alle slagene fra Karl. På alle blåmerker og vonde ledd. På p-pillene hun tok i skjul i årevis så hun skulle slippe å få flere barn med Karl.
De klarer seg ganske greit de to første dagene de er innesperret. Men så tar kaffen slutt. Og så tar brødet og pålegget slutt. Ebbas rastløshet øker i takt med antall rare måltider som må lages av ymse hermetikk og ting de finner bakerst i skapet. Vil gjerne prøve seg på en tur ut. Men Karl sier nei. Tenk på lårhalsen osv. De spiller scrabble. Snakker om gamle dager. Om svik. Minner hverandre på alt det vonde.
Min første tanke da jeg begynte på denne boka var "herregud, stakkars dame, har hun levd med denne voldelige mannen i et helt liv? Men små drypp innimellom avslører Ebba mer og mer. Hun er kanskje ikke bare offer? Man kan ikke forsvare vold og psykisk terror. Jeg holder ikke med Karl. Men jeg holder ikke med Ebba heller. Hun er manipulerende og utspekulert. Hun bedrar og terger. Ingen av dem fortjener å være i et sånt forhold, men på sett og vis kanskje de fortjener hverandre? Jeg vet ikke. Vanligvis heier man på en karakter. Her heier jeg ikke på noen, jeg ville bare bli ferdig med boka så fort som mulig, den var ubehagelig og jeg ville aller helst bare gå fra den lille leiligheten handlingen foregår i nesten før jeg hadde kommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar