Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman

Boken handler om åtte år gamle Elsa og brevene som mormoren har lagt igjen til Elsa. Elsa er et oppegående og spesielt barn for sin alder og blir mobbet på skolen. Heldigvis har hun mormor istedenfor skolevenner. Mormor er 77 år og gjør akkurat som hun vil. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Om andre ikke forstår seg på det hun foretar seg, eller at hun oppfører seg litt pussig og eksentrisk bryr hun seg ikke om! Mormor er Elsas beste venn og er den som Elsa føler at hun komme med alt til. Da mormor blir syk og dør, føler Elsa seg naturlig nok ensom og alene. Men mormor etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det må Elsa ut på en slags «skattejakt» som bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og får knyttet nye kontakter på reisen med brevene.

Temaene som går igjen i boken er mobbing, døden, mennesker og hvordan de lever sammen. Også uten å ha noe med hverandre å gjøre, og mange ganger uten å måtte tåle å se hverandre engang. Elsa og mormor fører derimot alle litt nærmere hverandre, ved hjelp av brevene som er blitt skrevet til alle beboerne i blokka. Boka har mye humor, og man får lyst til å le og gråte om hverandre og samtidig. Dette er en typisk feelgood bok, selv om boka endrer seg og blir mer «sår» når mormor dør.

Jeg ser at veldig mange som har lest boken, sammenligner den med tidligere litteratur av Backman, her har jeg ikke så mye og komme med, siden dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren. Når det er sagt så synes jeg at det er noe overdrevent med språket og karakterene i boken som jeg ikke ble så begeistret for. Språket blir en blanding av barnslig og smart, sammen med fantasi-navnene og det hemmelige språket blir det noe kunstig over det hele.  Hovedpersonene og mormor er muligens hakket for spesielle og litt for fantastiske. Dette er karakterer eg lett kan se for meg at man finner i en barnebok. Noe som gjør at jeg ikke blir overbevist nok til å tro på menneskene og historiene de forteller oss... 

Bare i Brooklyn av Una LaMarche

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Devorah og Jaxon bor i Brooklyn. Ikke så langt fra hverandre, men de kunne like gjerne vært i forskjellige land. Devorah er hasidisk (ortodoks jøde), og Jaxon er en gutt fra en vanlig familie. De hadde aldri møttes hadde det ikke vært for de blir sittende fast i sykehusheisen sammen på en stormfull kveld. Devorah er på sykehuset fordi storesøsteren er i ferd med å føde sitt første barn, og Jaxon er der fordi kompisen hans har prøvd å hoppe over en trestamme med skateboardet og har i prosessen forstuet armen. Mens de begge står i heisen går strømmen. Devorah vil helst ikke snakke med Jaxon, hun er opplært til å bare snakke med "sine egne", altså de jødiske. Men de kommer allikevel i prat, og det oppstår en gnist mellom dem. 

Og snart kaster Devorah alle konservative normer og religiøse regler ut av vinduet, for hun må treffe Jaxon igjen. Hun sniker seg ut for å møte han, dikter opp historier om hvor hun er. Hun vet at dette er farlig, og at hun bringer skam over familien dersom noen finner ut av det. Og Jacob, Devorahs svoger lusker stadig i bakgrunnen og er sikker på at hun har urent mel i posen. Devorah dras mellom kjærligheten til familien og alle de ukjente følelsene som har oppstått etter hun møtte Jaxon. Og Jaxon på sin side er besatt av Devorah, alt han vil er at de skal rømme og starte et liv sammen, selv om de bare er 16. 

Det er flere grunner til at denne boka fungerer så godt. Det at paret må møtes i all hemmelighet og at Devorah risikerer alt ved å møte Jaxon gjør boka spennende.I tillegg er den velskrevet og morsom, Devorah og Jax har hver sine stemmer, og personlighetene deres kommer godt fram. Og selv om bakteppet er en ulykkelig forelskelse handler boka vel så mye om å bli voksen og om å finne seg selv. 

Denne kan trygt anbefales til John Green-fans, og til alle som vil ha en spennende og lettlest ungdomsbok.

Offer uten ansikt - Stefan Anhem

                                                        

Hentet fra: www.aschehoug.no

Boken begynner med Fabian Risk, som har måttet slutte i jobben i Stockholm, og har flyttet ut til Tågaborg i Sverige. Her har han fått en ny jobb i et ny politistrikt og skal bruke sommeren på og flytte og ha det hyggelig med sin familie, før han skal tilbake i jobb etter sommeren. Men de rekker knapt å komme til det nye huset før han må bistå i utredningen av et mord. En sløydlærer har blitt drept på sløydsalen og har fått hugget av seg armene. Ved siden av han ligger et gammelt klassebilde fra 9. klasse, og ansiktet til læreren er krysset over med rødt. Mordet på sløydlæreren følges fort av flere mord, og den skremmende erkjennelsen bak mordene blir umulig å fornekte: Gjerningsmannen er ute etter å myrde alle de gamle klassekameratene i tur og orden.

De finner fort ut at Fabian gikk i samme klasse som sløydlæreren, og muligens derfor har større sjanse til å hjelpe til med å finne ut av hvem morderen er. Minner om vold og mishandling i klassen vekkes til liv, og man mistenker at morderen er et av de gamle mobbeofrene i klassen. Han er ute etter alle. Ikke bare de som mishandlet han, men også de som valgte å se den andre veien. Fabians rolle som etterforsker og potensielt offer er utfordrerne for han og resten av politistaben. Blir det hans tur til slutt?

Anhem skriver godt, og har gode språklige virkemidler, Noen ganger kan du til og med føle den pinlige tausheten som finnes i boken. Dessverre er det med en del vanlige krim-klisjeer som ødelegger litt for meg. Jeg kjenner f.eks. at jeg blir irritert på politimannen Fabian, som overser og neglisjerer sin familie til fordel for jobben. Dette fører til at han sliter med lite søvn, mye dårlig samvittighet og går imot sine sjefer på politistasjonen ved å ta sine egne veier i etterforskningen.

Det kan være vanskelig å vite hvilken side du skal stå på moralsk i denne boken. På den ene siden vil man ikke holde med morderen, men når man ser hvordan noen av ofrene har behandlet andre mennesker i klassen og senere i livet, blir det vanskelig å få noe medfølelse for disse også. Man tenker nesten at det var velfortjent, på en måte. Boken er psykologisk interessant og man får et innblikk i hva det kan gjøre med et menneske og bli mobbet, oversett og banket brutalt opp dag etter dag. Det er ikke grenser for hva vold og terror kan gjøre med noen mennesker.

Swtiched av Amanda Hocking

Jeg har lest Switched bok 1 i Trylle series. Vanligvis er jeg meget begeistret for den slags lektyre, men dette fenget meg ikke så veldig. Historien er i utgangspunktet spennende nok og det er masse potensiale til at det kan bli en bra handling: Ei jente finner ut at hun egentlig er av trollslekt (ikke sånn troll som i norske folkeeventyr altså -  her snakker vi vakre og elegante troll) og har en viktig oppgave som må utføres for å redde verden. Hun har vokst opp blant mennesker, men nå er det på tide å returnere til trollverden for å utføre sin plikt mot samfunnet hun egentlig tilhører.  Alt ved det vante så langt altså...

Problemet for meg er at det går så sakte fremover. Ofte setter jeg pris på at ting beskrives skikkelig, men det trenger jo ikke nødvendigvis ta fryktelig lang tid likevel. Altså kjeder jeg meg litt mens jeg leser og det er jo aldri bra. For det andre så synes jeg ikke historien er overbevisende. Jeg går liksom ikke helt på dette trolleriet og dette kommer fra ei som ellers elsker både alver, dverger, vampyrer, varulver, trollmenn og tidsreisende. Historien er forsåvidt grei nok, men når det både er litt kjedelig og litt lite overbevisende så blir det kanskje ikke en bok jeg kommer til å anbefale aller først. Boken har ellers fått gode omtaler, så den finner sikkert sin leser til tross for at ikke jeg er overbevist.  På norsk heter boken Byttet.

Hocking, A. (2012). Switched. New York: St. Martin’s Griffin.

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmer og bli voksen.

 

Engelsforstriologien av Mats Strandberg og Sara Bergmark Elfgren

I denne svenske fantasy-triologien møter vi livet i en søvnig svensk småby, Engelsfors. Her lever folk et helt vanlig, kjedelig liv helt til uvanlige ting begynner å skje. Gjennom denne triologien møter vi fem ungdommer som betegnes som De utvalgte. De blir klar over sine overnaturlige evner som Rådet har utrustet dem med for å kunne kjempe mot de onde kreftene (magi) og å utsette Apokalypsen.
Bøkene fenget meg, en uerfaren fantasyleser, fra start til mål. Jeg liker at det er nordiske omgivelser og kjente beskrivelser av byen, skolen mm. Bøkene klarer å holde meg interessert og fenget gjennom tre mursteiner, og lengden bør ikke skremme noen...sidene løper avgårde.
Jeg liker spesielt godt hvordan forfatterne i bok to: Ild, tar et oppgjør med den overdrevne positivitetstenkningen i samfunnet..."bare du tenker positivt så ordner ALT seg". De setter dette på spissen på en super måte, og man opplever virkelig hvor patetisk det hele virker.
Dette er svensk fantasy som jeg mer enn gjerne anbefaler i vårt skolebibliotek:)
-Kristin-

Strandberg, M. (2015). Nøkkelen. Gyldendal.

Strandberg, M., Bergmark Elfgren, S., & Brenna, G. 1951-. (2013). Ild. [Oslo]: Gyldendal.

Strandberg, M., Brenna, G. 1951-, & Bergmark Elfgren, S. (2013). Sirkelen. [Oslo]: Gyldendal.

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo

Bildet er henta fra www.cappelendamm.no

Eli Anne har mistet lillesøster Amailie i en bilulykke. Et halvt år etter ulykken er Amalies facebookprofil ikke tatt ned. Eli Anne har fått i oppgave av foreldrene å deaktivere profilen, men hun får seg ikke til å gjøre det riktig enda. I steden skriver hun beskjeder på veggen til Amalie. Om hvor mye hun savner henne. Om hvor tung sorgen er, om at hun har mistet interessen for alt og ikke orker å gå på skolen. Sakte men sikkert begynner meldingene å ta en annen vei, de forteller om løgner og svik. 

Dette er en annerledes og veldig, veldig vakker liten roman om sorg. Hvert kapittel er utformet som en facebookveggmelding. I tillegg til å skildre det nære forholdet mellom Eli Anne og Amalie, og ikke minst forskjellene mellom dem, sier denne tynne boka mye om sorgbearbeidelse og famle seg fram til glede når alt ser mørkt ut. De to søstrene er begge veldig opptatt av Patti Smith, og musikken hennes er en stor del av boka, uten at man trenger å være Patti Smith-fan for å få noe ut av teksten. Boka på nynorsk, og veldig lettlest.