Furuset av Linn Strømsborg

Bildet er hentet fra flammeforlag.no

                                                     

Jeg har ikke vokst opp på Furuset, men allikevel kjenner jeg meg igjen i veldig mye av denne boka. Jeg leste flere anmeldelser da den kom, og gleda meg til å lese boka, men var litt redd for at dette med forfatterens forhold til bandet Kent skulle ta litt overhånd. Jeg liker nemlig ikke Kent. Men det gjorde ikke noe. Dette er ei bok du leser med et smil om munnen og en klump i halsen, samtidig. Den er fin, lett, skjør, den handler om alt, den handler om ingenting. Jeg elsker bøker som handler om ingenting, men som allikevel handler om alle de viktige tingene. Dette er ei sånn bok. 

Boka handler om Eva, som nettopp har gjort ferdig masteroppgaven sin. Kollektivet hun har bodd i løses opp, og Eva må flytte ut. Hun gjør ingen innsats for å finne et sted å bo, og som resultat ender hun opp hos foreldrene sine på, ja du gjetter riktig, Furuset. Stedet hun aldri skulle tilbake til, stedet som kvalte henne litt da hun var 15. Men nå sitter hun her igjen, og aner ikke hva hun vil med livet. Det viser seg at den gamle vennegjengen hennes fortsatt bor her, alle sammen. Og plutselig er hun en del av gjengen igjen. Hun begynner å henge med bestekompisen fra gamle dager, hun tar seg jobb i den lokale videosjappa, steker pizza og selger smågodt er ganske fornøyd med det. Hun stiller få krav til livet og har det egentlig helt greit med å bo på jenterommet og spise middag med foreldrene sine hver dag. 

Boka skifter fortellerstemme innimellom, og det funker forbausende bra. Kapitlene er korte, språket er lett, muntlig og herlig å lese. Denne kan anbefales til alle som vil ha en lettlest roman om livet i fortid, framtid og nåtid. En ny favoritt i oppvekstromansjangeren.