onsdag 24. april 2013

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Bildet er hentet fra www.oktober.no

Jeg har lest to bøker av Kjersti Annesdatter på rad, først Monstermenneske som kom ut i fjor, og etter å ha lest den fikk jeg lyst til å lese debutboka hennes som heter Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.

Monstermenneske handler om hvordan Kjersti Annesdatter skrev debutboka og om ME-sykdommen, så de to romanene henger sammen på en måte. Men det er debutboka jeg vil omtale nå: Den handler om Mathea. Hun er en gammel orginal dame. Hun er gift med Epsilon, og forholdet deres er nokså skrantete på flere måter. Han jobber i statistisk sentralbyrå og er ganske nerdete innenfor sitt felt. Selv om de har en godhet for hverandre, klarer de ikke å nå helt fram til hverandre.

Mathea har alltid hatt problemer med å bli sett og med sosiale relasjoner. Etter mange års ekteskap med Epsilon har ikke dette endret seg, heller tvert i mot, og hun gjør noen ganske desperate forsøk på å bli sett. Den er en veldig trist tekst, men skrevet med komiske innslag. Selv når Mathea er så full av sorg og ensomhet at hun vil gjøre slutt på livet ligger tragikomikken på lur:

Jeg legger brudekjolen på bakken ved siden av meg. Så tar jeg av meg skoene og strømpebuksa, og trusa kaster jeg borti en busk.

Jeg setter føttene på den grumsete bunnen, vannet er kaldt, og jeg trekker lua lengre nedover ørene. Jeg er ikke redd for å dø lenger, jeg er bare redd for å dø alene og det har jeg allerede gjort.

Det er en helstøpt liten roman, bare 124 sider. Men den trenger slett ikke være lenger. Kjersti Annesdatter Skomsvold har skapt et underfundig lite romanunivers.


1 kommentar:

  1. Ja, denne er god. Med noen få forklarende kommentarer burde det være mulig å bruke denne i helse- og omsorgsklassene.

    SvarSlett