Jeg er som det kanskje fremgår av blogginnleggene på "graphic memoir"-kjøret om dagen. Dette var en av de titlene som var langt oppe på Goodreads sin liste over tegneseriebiografier, og da måtte jeg jo lese den.
Først og fremst syns jeg ikke dette er en tragikomisk historie så mye som det er en tragisk historie. Vi følger Alison gjennom oppveksten. Familien på fem bor i et gammelt viktoriansk hus som faren bruker all sin ledige tid på å pusse opp slik at det blir tilnærmet sin opprinnelige stand både innvendig og utvendig. Alison og brødrene føler at de lever i et museum og blir fort lei krimskrams, tunge gardiner og vakre utskjæringer. Faren er ingen god far, han overser barna, fiker til dem i blant og klarer ikke å engasjere seg i livene deres. Moren er svært fraværende, både fordi hun jobber mye og fordi hun trekker seg inn i seg selv når hun er hjemme. Faren dør uventet når Alison har begynt på college, og hun begynner å nøste opp i løse tråder i farens liv.
Dette er en bok som egentlig passer best både for den avanserte leseren og for den avanserte tegneserieleseren. Vanligvis elsker jeg bøker som refererer til annen litteratur, men her faller jeg av lasset. Boka er full av referanser til bøker jeg stort sett ikke har lest, og således mister man en del av essensen. Videre er det i grunnen lite snakkebobler og mange paneler med utgreiende tekst, noe som gjør at man ikke uten videre kan gi denne til noen som er ute etter noe lettlest i tegneserieform.
Jeg kan se hvorfor boka har fått mye og for det meste god omtale. Men om den favner spesielt bredt er jeg usikker på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar