3096 dager - Natacha kampuch

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no

Natascha Kampuch ble kidnappet ti år gammel av Wolfgang Priklopil og satt i fangenskap i hans kjeller i åtte år før hun klarte å rømme. Da hadde hun blitt mishandlet fysisk, psykisk og blitt sultet gjennom hele fangenskapet. 

Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hva Kampuch har måttet gå igjennom, gjennom et slikt fangenskap. I boken forklarer hun på en kjølig og reservert måte i hvordan Priklopil systematisk sultet, mishandlet og torturerte henne. Han overbeviste henne også bl.a. om at moren hennes var glad for å bli kvitt henne, og ingen lette etter henne. Eller så kunne han skru av lyset, slik at hun ble sittende i stummende mørke flere dager i strekk. Dette var bare noen av torturmetodene han tok i bruk for bryte ned psyken hennes.

Innenfor de rammene som kidnapperen skapte, prøvde Natascha og skape seg et så "normalt" liv som mulig. For å overleve, mener hun at man må komme innpå kidnapperen. Som hun sier, så er det den eneste menneskelige kontakten hun hadde gjennom åtte år. Da blir man tvunget til å prøve å skape et slags forhold og å tilpasse seg, for å i det hele tatt å overleve: 

"Å komme kidnapperen nærmere er ingen sykdom. Å lage seg en kokong med normalitet innenfor rammene til en forbrytelse er ikke et syndrom. Tvert imot. Det er en overlevelsesstrategi i en desperat situasjon - og mye mer tro mot virkeligheten enn den overfladiske kategoriseringen samfunnet gjerne vil holde fast ved: at gjerningsmenn er blodtørstige monstre og at ofre er hjelpeløse lam." (s. 151)

Hun klarte til tider og stå imot Priklopil og hans strenge, urimelige krav og reflekterer over at det er er noe av det som gjorde at hun beholdt styrken i så mange år. Samtidig "krevde" hun å få ting som bøker, musikk, tøyrester og slikt for å få tiden til å gå. Han ville derimot ha et et slags "normalt familieliv" og sin egen "dukke" som han kunne tilpasse til sine behov og skape slik at hun skulle bli et bilde av det han ville ha. Han prøvde metodisk å knekke henne og å "skape henne på nytt", men klarte det aldri ...

I denne jenta finnes en styrke som rett og slett er helt utrolig. Den selvoppholdelsesdriften og styrken hun viste gjennom åtte år i et lite rom i kjelleren til Priklopil er bare beundringsverdig. Det samme er de refleksjonene hun har gjort i ettertid av kidnappingen og hvor sterk hun har kommet ut av situasjonen.