Bildet er henta fra www.cappelendamm.no
Har lenge tenkt at jeg har slått opp med Lars Saabye Christensen, den første forfatteren som virkelig fikk meg til å elske romaner. Men nå har jeg lest denne og oppfølgeren, og nå er jeg forelska igjen.
Vi begynner på Fagerborg i 1947. Maj må stadig låne telfonen hos fru Vik i etasjen over ettersom de ikke har telefon selv. Ewald er stadig sent hjemme fra jobb fordi han tar turen innom Bristol på vei hjem. Og Jesper er stadig et barn ingen forstår seg helt på. I starten av boka får Maj forespørsel om å være med i Fagerborg avdeling for Røde kors, noe hun takker ja til. Det blir en omstilling for den lille familien at Maj ikke alltid er hjemme lenger, men Maj blomstrer og får en helt ny gnist.
Ewald går til legen og får beskjed om at han har kreft. Dette må skjules for familien for enhver pris, og til slutt mistenker Maj at han har et forhold til en annen kvinne, men i virkeligheten går han til avtaler med en lege på Rikshospitalet.
Jesper får seg omsider en venn; Jostein, sønnen til slakter Melsom. Etter en ulykke blir Jostein hørselshemmet, og ender opp med å bli tatt ut av skolen for å begynne på spesialskole. Men vennskapet mellom de to består, og samtalene mellom Jesper og den hørselshemmede gutten er et av bokas sterkeste punkter.
I tillegg til disse karakterene og resten av persongalleriet har også boka en slags inkognitokarakter, nemlig byen selv.
Jeg koste meg med denne og oppfølgeren (som jeg egentlig ikke kan skrive noe om uten å spoile det som skjer i denne boka), og kan være enig med kollegaen min som sa "endelig skriver han om noen vanlige folk igjen". Det er sant. Det har vært en del snodige typer fra Lars Saabye Christensens kant de siste åra. Og selv om jeg egentlig liker snodige typer er det fint med det vanlige også. Jeg ble veldig glad i Maj, Ewald og Jesper og (nesten) alle de andre. De er fine, litt skjøre folk som gjør så godt de kan. Ingen av dem er særlig gode på å snakke om følelser, så mye forblir usagt. Romanen balanserer mellom alvorlig og morsom, fin og trist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar