I en forstad i Michigan på midten av 70-tallet ser vi livet til de fem Lisbon-søstrene Mary, Therese, Bonnie, Lux og Cecilia gjennom naboguttenes øyne. Guttene følger med på alt jentene gjør, og har full oversikt over livene deres. Dette høres jo litt creepy ut, men jeg tenker egentlig ikke at guttene er stalkere heller. I nabolaget er jentene myteomspunne og mystiske, fordi de aldri får lov til å gå ut. Herr og fru Lisbon fører et strengt og religiøst regime hjemme, og det eneste jentene har tillatelse til er å gå på skolen. Når Cecilia, den yngste jenta, prøver å ta sitt eget liv, bestemmer foreldrene seg for å fire litt på de strenge reglene, og lar jentene invitere til sin første (og eneste) fest. Festen ender med at Cecilia gjør et nytt forsøk på å dø, og denne gangen lykkes hun.
Vi følger jentenes liv etter Cecilias død, og de blir om mulig enda mer sammensveiset. Det er tydelig at Cecilias død går hardt inn på alle i familien, og kanskje spesielt faren. Faren, som er lærer og underviser på jentenes skole, observeres ofte i samtale med seg selv. Og det er kanskje nettopp det at faren er såpass omtåket som gjør at skolens kjekkeste gutt klarer å overtale ham til å ta med Lux på skoleballet. De andre søstrene får følge av noen av de andre guttene, og moren går motvillig med på å la jentene dra på ballet. Hun syr kjolene selv:
“it made no difference which pattern of their dream dresses the girls chose: Mrs Lisbon added an inch to the bust line and two to the waist and hems and the dresses came out as four identical sacks.”
Som leser skjønner vi at det er for godt til å være sant at jentene omsider får lov å ha det fint, og bare venter på at dette skal ende dårlig. Og det ligger jo litt i tittelen hvordan det hele ender, for så vidt.
Dette er en velskrevet, og ikke minst ganske rar oppvekstroman. Jentene blir helt klart utsatt for omsorgssvikt, men jeg vil egentlig ikke si at den bare handler om omssorgssvikt heller. Perspektivet er det mest spennende her syns jeg. For vi ser alt gjennom guttenes øyne, vinduer og kikkerter, og det er det som gjør historien såpass spesiell. I tillegg er alt skildret ned til minste detalj, noe som Sofia Coppola, som har regi på filmen har gjort en kjempejobb med å gjenskape.
Jeg anbefaler både boka og filmen (filmen er verdt å se bare pga. Josh Hartnett i burgunderrød 70-talls fløyelsdress, terningkast seks).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar