Miss Peregrine og øyas hemmelighet

En ettermiddag jeg var i biblioteket, fikk jeg tilfeldigvis øye på denne boken av Ransom Riggs og plukket den opp. Det angret jeg ikke på!

                                           

Bildet er hentet fra http://www.schibstedforlag.no

Riggs samler visst på gamle fotografier i virkeligheten, og noe av det som trigget meg til å lese boken, er de flotte autentiske gamle fotografiene som er gjennomgående i boken. Riggs har bygd hele historien rundt disse forografiene som har samlet ved hjelp av egne og andre samleres bilder. (Med hjelp av en lite smule bildemanipulering) Resultatet er blitt en fantastisk fortelling med vakre svart-hvitt fotografier som illustrasjoner!

Boken handler om Jacob som har vokst opp i trygge omgivelser med en velstående familie i Florida. Helt siden han var liten har han hatt et spesielt godt forhold til farfaren sin, Bestefar Portman, som har fortalt Jacob de mest fantastiske historier om en magisk øy utenfor Wales der hvor han bodde på et barnehjem som lignet et kråkeslott med en stor fugl som bestyrerinne og barn med spesielle emner som beboere. Både Jacob og resten av omverden har avskrevet disse historiene som det reneste tøv fra en aldrende mann, men når bestefaren dør på en mystisk måte utenfor huset sitt, finner Jacob et album når foreldrene hans bestemmer seg for å selge huset til bestefaren.

I albumet er det bilder av barna med de spesielle evnene som også bodde på barnehjemmet sammen med bestefaren. En jente kunne lage flammer ut av den ene hånden sin, mens en annen gutt var usynlig. Menneskene på bildene må være de samme barna som bestefaren snakket om mens han levde. På grunn av sjokket etter bestefar Portman sin død og noe forvirring rundt de gamle historiene hans, går Jacob til psykolog. Der blir det blir bestemt at det beste for Jacob, er om han og faren reiser til øya utenfor Wales, slik at de kan undersøke dette barnehjemmet nærmere. På denne måten kan Jacob selv se at det ikke finnes noe "magisk" på denne øya. Etter  kort tid på øya går det derimot opp for Jacob at bestefaren hadde snakket sant hele tiden.

I Miss Peregrine og øyas hemmelighet er settingen lagt til en verden lik vår, og i denne verdenen finnes det tidssløyfer, monstre og barn med overnaturlige evner. Tilsetter du ingredienser som mennesker som forandrer seg til fugler, vetter, hulånder og sper dette med gamle mysterier, mord, blod, kjærlighet,underlige barn med rare evner og en hel masse annet så har du oppskriften på en god og litt annerledes lesestund foran deg i sofaen. 

Fortellingen i denne boken er original og spenningsnivået høyt. Det er et tempo og et driv i boken som gjør den til en skikkelig pageturner! Språket er godt, boka er humoristisk og illustrasjonene er helt fantastiske. Jeg ble faktisk sittende å bla frem og tilbake for å studere fotografiene i boken! Konseptet med å finne bilder fra gamle dager, og å dikte en historie rundt disse, appellerte til meg.

Tim Burton er i tillegg i gang med filmatiseringen av boka, og filmen kommer sommeren 2016.

                                                                      Boktrailer:

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

I går leste jeg ferdig denne boka. I natt har jeg hatt mareritt om Østfronten. 

Ida Jackson fant ut at morfaren hadde vært nazist ved å google seg selv. Hun fant en kort og mangelfull biografi på Wikipedia, og begynte å nøste i morfarens fortid. Familien hadde hele tida unnlatt å snakke om Per Pedersens fortid, fordi den var ubehagelig, vond og helst bare burde glemmes. Men Ida blir mer og mer interessert, og plutselig har han brukt mange år på å finne ut så mye hun kan om morfaren. Og denne boka er produktet av alt hun har funnet ut. 

Dette er velskrevet. Og vondt. Og uhyre reflektert. Å finne ut at en du er veldig glad i har  deltatt i folkemord må være grusomt. Og det legger ikke forfatteren skjul på at det er, heller. Men på sitt eget finurlige vis klarer hun å gå under huden på morfaren, prøve å tenke hva han kan ha tenkt, og ved å sammenligne med sitt eget politiske engasjement (riktignok i helt andre enden av det morfaren stod for), gjør hun det lettere for leseren å forstå hvordan de som ble nasjonalsosialister og SS-menn kan ha tenkt. 

Dette er kanskje en av de viktigste bøkene som gis ut i høst. Den er også spot on for elever som er interessert i andre verdenskrig, og jeg tenker at den passer fint til fordypningemnet.

Råta av Siri Pettersen

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

For noen uker siden var jeg så heldig at et forhåndseksemplar av Råta dumpa ned i postkassa mi. Råta er oppfølgeren til Odinsbarn som jeg leste og blogga om på denne tida i fjor. Jeg skalv på henda og fikk klump i halsen da jeg åpna konvolutten. Det er noe hemmelig og fantastisk med å få lov til å lese en bok før den slippes i bokhandelen. Det kjentes litt som da jeg jobba i bokhandel og sneik Harry Potter-bøkene med meg hjem noen dager før releasedato.

Råta foregår i vår verden. Siri Pettersen sa på slippfesten for Råta at hun trodde noen av leserne kanskje blir skuffa fordi boka ikke foregår i verdenen de forelska seg i i forrige bok.  Hun sa: ”Vi leser fantasy fordi vi ikke liker vår verden. Men det gjør ikke Hirka heller, om det kan være noen trøst”.

Og nei, Hirka liker ikke vår verden. Her er eksisterer hun egentlig ikke, hun er papirløs, har ikke personnummer, og uansett hvor mye folk spør og graver er det umulig for dem å finne ut av hvor hun kommer fra. Menneskenes verden er kald og våt og masete og døende og all maten smaker søppel og teen smaker støv. Og man kan ikke stole på noen. Men her er hun altså da. Fader Brody lar henne bo i kirka, og hun jobber på en café sammen med venninna Jay. Hirka lærer seg nye ord hver dag, og skriver dem ned i ei bok så hun kan fortelle alt til Rime når de sees igjen. Om de sees igjen.

Rime er fortsatt i Mannfalla, lengter etter Hirka og ikke minst etter sannheten. Sannheten om seeren. Sannheten om Evna.

I vår verden blir Hirka forfulgt. I tillegg blir ravnen Kuro svakere og svakere. Hun spør fader Brody om han kan ringe etter en veterinær, men han sier at menneskene ser på ravner som skadedyr og at det vil bli vanskelig å få en veterinær til hjelpe fuglen. Hirka bestemmer seg for å forlate kirka og heller prøve å finne urter som kan gjøre Kuro frisk. Og herfra ruller og går historien i et heftig tempo, og det er verken spart på kruttet eller på overraskelsene.

Det er storslått. Finurlig. Samfunnskritisk. Blodig. Misantropisk. Mesterlig sydd sammen. Men kanskje mest av alt: vakkert. Det er så velskrevet at jeg fikk gåsehud. Før side 60 hadde jeg grini tre ganger. Det er noe eget med forfattere som klarer å få leserne til å føle at de er inne i historien. Og det er jeg her. Jeg kan er så nærme karakterene at jeg nesten kan ta på dem. Jeg kan høre dem puste. Jeg kan se soten som klistrer seg til de gule støvlene til Hirka. Og jeg løper etter Rime og er redd, ja, nesten angstfylt, for at han kan ha tøysa det til for seg sjæl. Jeg elsker disse menneskene/ætlingene/blinde og det gjør vondt i hjertet å lukke boka og vite at jeg ikke ser dem igjen før om et år.

Men den som venter på noe godt, osv. Og vi kan vente i ett år, i to år, i ti år, i tjue år. 

Fordi dette er awesome.

 

Where'd you go, Bernadette av Maria Semple

Bildet er henta fra www.hachettebookgroup.com

Noen bøker er sånn at du vil stryke litt på coveret, passe på dem og kanskje legge dem under puta mens du sukker henført over hvor fantastisk leseopplevelen var. Dette er en sånn bok.

Arkitekt-Bernadette bor sammen med Microsoft-utivklermannen Elgie og datteren Bee (egentlig Balakrishna, men hallo, det kan man jo ikke kalle et barn) i et svært falleferdig hus i et velstående strøk i Seattle. Bee er 15,  superflink på skolen og skal snart reise avgårde for å gå på kostskole. Det hun ønsker seg aller mest i hele verden er at familien skal reise på tur til Antarktis. Bernadette har utviklet sterk sosial fobi og går svært sjeldent ut av huset, så hun forbereder seg til turen ved å la en assistent i India stå for alt av innkjøp og planlegging. I tillegg er Bernadette (tilsynelatende) årsaken til at en rekke problemer oppstår i foreldreforeningen på skolen til Bee, og Elgie begynner etterhvert å lure på hvordan det står til med Bernadettes mentale helse. Og plutselig en dag, rett før avreisen til Antarktis-turen, er Bernadette borte. Bee er sønderknust, men bestemmer seg for å samle sammen alt hun kan finne av informasjon om morens forsvinning.

Boka er satt sammen av e-poster, brev, faxer, handlelister, rapporter og dokumenter. På den måten får vi mange fortellerstemmer (og den aller morsomste er kanskje når Elgies assistent har funnet en pc med ødelagt tastatur på internettcafé i Sør-Amerika og skriver konsekvent Pernadette i steden for Bernadette. Min humor.), mange synsvinkler og etter hvert en noen tilståelser.

Dette er noe av det aller, aller beste og morsomte jeg har lest på lenge.Det nære båndet mellom Bee og moren er så bra skildret, og selv om Bernadette mange ganger fremstår som sprøyte gal tenker jeg at hun kanskje er den aller beste mammaen i hele verden. I tillegg tar historien stadig nye vendinger, og det er forfriskende å lese noe som er så uforutsigbart, hysterisk morsomt og uendelig trist. Terningkast 10!

Innsirkling av Carl Frode Tiller

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

David har mista hukommelsen. En avisannonse oppfordrer familie, venner og kjente til å skrive brev til han for å fortelle han ting som gjør at han kanskje kan få hukommelsen tilbake. Kameraten Jon, stefaren Arvid og venninna Silje bestemmer seg for å skrive brev til David, og innimellom brevene får vi glimt fra livene til de tre brevskriverne. 

Premisset for denne romanen er veldig godt og åpner for mange muligheter. For eksempel ser vi at Jon og Siljes historier om de samme tingene er forskjellige, og at de begge forteller ting om Arvid, men når Arvid forteller får vi et helt annet inntrykk av hvordan ting har vært. Dette gjør at jeg lurer på hvem som snakker sant og hvem som pynter på sannheten for vinne David tilbake. 

Utover dette syns jeg kanskje det blir vel mye detaljer og at en del av historiene er for langtekkelige til at jeg klarer å virkelig like denne boka. Jeg kunne ønska meg mer brev og mindre om personenes liv. Men samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det går med David, så det er ikke utenkelig at jeg leser de neste to bøkene også.

Stoner av John Williams

Bildet er henta fra www.cappelendamm.no

I min Twitter-feed var det i sommer innmari mye buzz om Stoner, antakeligvis fordi boka nylig er kommet på norsk. Noen ganger lar jeg hype være hype og noen ganger gir jeg etter for hypen. Jeg ga etter.

I denne boka følger vi en manns liv fra barndom til død. William Stoner er født i en fattig familie. Helt fra han er liten hjelper han til på gården til foreldrene, og ser for seg at han skal ta over gården etter foreldrene. Etter hvert foreslår faren at han skal studere agronomi slik at han kan komme tilbake til gården og være mer rustet til å drive den. Som sagt så gjort. Stoner begynner på universitetet. Han sliter litt med å finne sin plass på universitetet og er en ensom ulv. Han bestemmer seg for å ta et litteraturfag, og ved hjelp av litteraturen og en inspirerende foreleser forelsker Stoner seg i bøkene og bestemmer seg for å droppe jordbruksfagene og satse på litteratur. Det er ikke før han har tatt avgangseksamen at han forteller foreldrene at han ikke kommer til å reise tilbake til gården sammen med dem. Foreldrenes blir skuffet, men respekterer valget hans. Stoner blir tilbudt en undervisningsstilling ved universitetet, og universitetet blir hans arbeidsplass resten av livet. Han gifter seg med Edith, som er fra en langt mer velstående familie enn han. Videre følger vi Stoners svært ulykkelige ekteskap og delvis ulykkelige liv fram til han dør. 

Da jeg jobba i bokhandel var det en kunde som spurte meg om jeg jeg likte en bestemt boktittel. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde sansen for den forfatteren og at jeg ikke likte boka. Da sa kunden "Det er nok bare fordi du ikke skjønner boka, da vettu". (Jeg kan innrømme at jeg ikke er rakettforsker, men Alkymisten er altså ikke den mest kompliserte romanen på markedet).
Jeg føler at det er litt det samme med denne boka (selv om den på ingen måte kan sammenlignes med Alkymisten, verken innholdsmessig eller kvalitetsmessig). "Alle" priser den opp i skyene og tror kanskje at du har mistforstått noe hvis du sier at du ikke liker den. Jeg skjønner hvorfor den har blitt populær, men den treffer meg bare ikke helt. Språket er nøkternt og fortellerstilen likedan. Noen bøker er sånn at du føler du virkelig er tilstede i fortellingen. Her føler jeg mer at jeg står på en kilometers avstand og titter på William Stoners liv med kikkert.

Song for Eirabu : slaget på Vigrid av Kristine Tofte

 Bildet er henta fra www.tiden.no

Det går mot krig og verdens ende i Eirabu. Vi møter søstrene Ragna og Berghitte, femten og fjorten år, oppvokst på gården til smeden. Begge er viktige brikker i spådommen om verdens ende, og begge har store drømmer om å komme seg bort fra gården. I starten av boka blir Ragna sendt til kongsgården for å gå i lære hos offerprestinna Okar. Ragna rives opp fra alt det hun kjenner og det nære forholdet hun har til søsteren blir liksom litt brista i det Ragna reiser og Berghitte blir stående igjen på tunet. Det er flere parallelle historier i boka, men det er Ragna og Berghitte vi følger tettest, og det er også de to jeg blei mest glad i.

Det er et magisk univers Kristine Tofte har skapt, og det er helt up there med Game of Thrones kvalitetsmessig. Nynorsken kommer virkelig til sin rett her. Faktisk tror jeg ikke boka hadde vært like bra om den var skrevet på bokmål. Og alle de viktigste karakterene er kvinner. Sterke, tøffe, reflekterte og til tider utspekulerte kvinner. Jeg gleder meg skikkelig til å anbefale denne til fantasyleserne våre. Også gleder jeg meg til å lese bok to i serien. Den ligger klar på lesebrettet.