Bildet er henta fra www.flammeforlag.no
En ung alenemor med fødselsdepresjon har flytta til et sted der hun nesten ikke kjenner noen. Hun svarer unnvikende når familie og venner spør om få komme på besøk. Hun føler seg distansert fra babyen sin, men klarer likevel (og heldigvis) å ta vare på henne ganske greit. Hun spør om fødselsdepresjon på forum på internett. Hun stresser med at hun enda ikke har gitt barnet et navn. Går på senteret. Gjør litt klønete forsøk på å få nye venner. Observerer andre.
Akkurat som "Torget" som kom for et par år siden (og som jeg likte veldig godt) er Senteret skrevet i en observerende, litt oppramsende stil. Det er noe med skrivestilen til Victoria Durnak som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som fascinerer og tiltaler meg veldig. Hun er en mester på å skrive lett om veldig tunge temaer. For selv om det er mye ensomhet og tristhet i denne boka så syns jeg aller mest at den hadde en fin balanse mellom det såre og morsomme. Og selv om bokas tema er temmelig dystert syns jeg mest av alt at jeg sitter igjen med en følelse av håp etter å ha lest Senteret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar