Sub rosa av Demian Vitanza

Bildet er hentet fra aschehoug.no

Demian Vitanza er en lovende ung, norsk forfatter. Etter debuten med Urak ga han ut det kritikerroste teaterstykket Londinium, og kommer nå med roman nummer to. Sub Rosa er en kunstnerisk prestasjon bygget på litterære virkemidler. Med sin rosa tittel og mørkebrune filt, skiller den seg ut blant kulturfondbøkene fra perm til innhold.

Språket er lettfattelig, men klangfullt og godt komponert. For å få fullt utbytte av romanen må man likevel ha glede av å tygge på teksten, siden de to delene på hundre sider bør utforskes parallelt. Tematisk sett fremstår Sub rosa som en skildring av verden mellom bevissthetsnivåer, mellom drøm og virkelighet, der søken etter ærlighet i det ubevisste blir fluktruten.

Romanen deles i to på midten. Tittelsiden «Byen» tar oss med inn i et personalt perspektiv. Den handler på overflaten om en ung mann som er løslatt etter å ha drept sin mor under promillekjøring. Fortellingen er lagt som et enkelt forløp over flere meningsbærende lag. Dette gjør det mulig å lese boken på flere måter. Gjennom speilinger og metaforer borrer han i menneskesinnet, men forfatterens sans for detaljer gjør også overflaten engasjerende. Gang på gang evner han å løfte hverdagslige øyeblikk opp fra arket. Til tider holder han dem frem som groteske objekt, andre ganger blir de en linse mot et sårbart indre.

«Etter å ha lukket datamaskinen og slikket spermen fra hånda mi stirrer jeg som vanlig bort på bjørkebladene utenfor vinduet. De har allerede begynt å bli gule, som ubetalte regninger: de ligger i en bunke på kommoden i gangen og minner om høst.
Morgener: Jeg hører naboene som dusjer, spiser frokost, går ut av dørene sine. Nesten alltid de samme lydene, samme tid, de er klokker bak veggene. De går for å bytte arbeidskraften sin mot pusten de fyller lungene med.
Jeg holder pusten. Drar på meg buksene.» (Vitanza, 2014, Byen s. 7)

Fra å sammenligne bladene med ubetalte regninger, beveger han seg brått over til regningene som et bilde på høst. Denne formen for bevegelse betegner også forholdet mellom bokens to halvdeler.
«Skogen» åpner med en scene fra et maleri i første del. Historien fortelles fra et andrepersons personalt perspektiv. Hovedpersonen «du», er kledd i en skjorte som minner om morens bluse. Han leter etter veien tilbake til byen og finner en hytte bebodd av en eldre dame. Samspillet mellom de to utvikler alt seg til et marerittaktig stillestående sprang. Skogen blir dermed et stort speilingslandskap hvor virkelighetens grenser tøyes. Det er lett å trekke paralleller til Prosessen av Franz Kafka.


«Under rosene ligger de døde. Og dypere ned er det bare jord og blindhet: der alt liv kommer fra og ender opp.» (Vitanza, 2014, Byen s. 42)

Omtalen er skrevet av Anders Grønning, praksisstudent.