Når gjøken galer av Robert Galbraith

Bildet er hentet her

Denne krimromanen ble endel av min påske i år. Jeg leser mye krim, og denne vekket min nysgjerrighet. For det første; bak pseudonymet Robert Galbraith skjuler Harry Potter-mamma J.K. Rowling seg. Hun ønsket å få antatt denne romanen under pseudonym, og det klarte hun. Imidlertid har pseudonymet senere blitt spoila, og boka har nådd bestselgerlistene.

En kjendismodell faller i døden fra en veranda i London, og politiet konkluderer med at hun har begått selvmord. Tre måneder senere blir vi kjent med Robin, som har fått et vikariat som sekretær for den private etterforskeren Cormoran Strike. Strike er en lett traumatisert krigsveteran fra Afghanistan. Forholdet hans vakler og han befinner seg på randen av konkurs. Da Lulas bror ankommer kontoret, og sier at han ikke tror søsteren begikk selvmord, bestemmer Strike seg for å etterforske saken. Om ikke annet så for å kunne få litt inntekter igjen. Han finner snart ut at Lula forsøkte å finne ut mer om sin fortid før hun ble drept.

I kjølvannet av denne saken kommer også assistenten Robin inn i Cormoran Strikes liv. Hun er nyforlovet og motsetningen blir sterk til Strike sitt nylig havarerte samboerskap. Kjemien og spenningen bygges opp mellom disse to utover i boka, så litt "love and romance" har Rowling gitt plass til.

Det aller beste med denne boka er stemningen, synes jeg. Skildringen av miljøer og mennesker er bra  og karakterene er levende beskrevet. Som leser føler jeg at jeg vandrer gjennom London to skritt bak etterforsker Strike, og jeg koste meg hele veien! Jeg leste "Når gjøken galer" som en klassisk kriminalroman herlig fri for bestialiteter som man ofte finner i moderne krimromaner.
Bok to i denne serien om etterforsker Strike har kommet forlengst, og jeg skal lese den!

-Kristin-

Galbraith, R. 1965-. (2015). Når gjøken galer. [Oslo]: Cappelen Damm.

Mørk engel av Laini Taylor

Bildet er hentet fra www.bazarforlag.no

 

Karou er 17 år, bor i Praha og studerer kunst. I skisseboken hun alltid har med seg tegner hun fantastiske tegninger som andre tror er fantasifulle. Men Karou tegner det hun ser på jobb. Hun jobber for den mystiske Brennstein som en slags mellommann. Jobben består i å reise verden rundt på oppdrag. Brennstein og hans merkelige kompanjonger er Kaous familie, men hun har også en god venninne fra kunstskolen, Zuzana. Sånn rent bortsett fra at det kan være vanskelig å forklare for Zuzana hvorfor hun stadig må ut på oppdrag for den mystiske jobben, har Kaoru et ganske greit liv.

 

På oppdrag i Marrakech møter Karou den vakre engelen Akiva. Akiva er så vakker at folk ikke tror han er virkelig når de ser Karous tegning av ham. Karou har blandede følelser for denne mystiske fremmede, hun føler seg veldig tiltrukket, men er de to på samme side? Etter dramatiske hendelser får Karou vite mer om den andre verdenen og den brutale krigen som har rast der i mange år. Her er det merkelige vesner med både menneskelige og dyriske egenskaper og mektige engler. Både krigen og en gammel kjærlighetshistorie får store konsekvenser for Karou som på nytt må finne ut av hvem hun egentlig er. Og bare Akiva kan avsløre alle hemmelighetene for henne. 

 

Mørk engel er en spennende fantasy med fatastiske vesner, en kompleks annen verden, magi, kjærlighet og en brutal krig. For meg ble det litt mange merkelige vesner til at den fenget veldig, men jeg syns det var spennende og måtte finne ut av hvordan det gikk til slutt. Noe jeg vel egentlig ikke fikk svar på. Hvis jeg skal finne ut av det må jeg nok lese resten av serien Ønskemesterens datter, Støv og stjerneskinn og Guder og monstre. 

Uten personlig ansvar av Lena Andersson

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Ester Nilsson er back in business, og er om mulig enda mer irriterende enn før.I forrige bok var det kunstneren Hugo Rask som var hennes utkårede. Ester har kommet seg etter skuffelsen over at Hugo ikke ville avslutte forholdet han var i for hennes skyld. I denne boka blir hun hodestups forelsket i skuespilleren Olof Sten. Som såklart er gift. Og som ikke på noen måte har tenkt til å forlate sin kone for å leve sammen med Ester, noe han også gjør klart for henne ganske tidlig. 

Men Ester er Ester, og fortsetter på samme måte som før. Analyserer, tolker, grubler, med ekstra hjelp fra venninnekoret denne gangen. I starten kan det virke som hun ikke har lært noe som helst av Hugo Rask-fadesen, men på sett og vis har hun jo det. Hun er tydelig med Olof fra starten av at hun ikke vil nøye seg med å bare være elskerinne. Hun stiller flere utlimatum, men klarer liksom ikke å være helt konsekvent allikevel. 

Det er to ting som gjør bøkene om Ester Nilsson så bra. 
Den ene er hvor sykt irritert, ja nesten sint, jeg blir på henne, jeg får lyst til rope "Herregud, Ester, nå gjør du det igjen, nå er du maks slitsomme fjortenåringen med et håplyst syn på kjærligheten", fordi hun er så fastlåst i sine mønstre, hver gang hun nesten har gitt opp håpet og bestemt seg for å at det er slutt mykner hun til igjen ved det minste lille tegn fra Olof, og for hvert år som går (ja, for det går ÅR!) blir hun mer sikker på at nå, i år, kommer Olof til å gå fra kona Ebba. 
Den andre er hvor presist og mesterlig Lena Andersson klarer å beskrive forelskelsens eufori, desperasjon og forsmåddhet. 

Forresten er det ikke bare Ester jeg blir sint på. På slutten av boka virkelig avskyr jeg Olof, den vattnissen. Han vil ha i pose og sekk, og klarer alltid å holde på Ester, uansett hvor nedlatende og sjofel han er mot henne. Jeg fascineres av hva som får et menneske til å holde ut med denslags oppførsel over tid, hvor lite verdi man til slutt tillater seg sjøl å ha bare fordi man beklageligvis har forelska seg i feil person (igjen). Og det at Ester, en velutdannet, smart, pragmatisk dame fortsetter å gå tilbake til Olof beviser bare hvor mye en ulykkelig forelskelse kan gjøre noen ute av stand til å tenke klart.

The sky is everywhere av Jandy Nelson

Bildet er henta fra www.goodreads.com

Lennie er sytten år. Storesøster Bailey har dødd for noen måneder siden, og Lennies verden er i tusen knas. Hun murer seg inne på det knall-oransje rommet hun delte med søstera, lar være å pakke bort tingene hennes og kler seg i Baileys klær. Bestemoren og onkelen (som jentene bor hos) er bekymret for Lennie, men prøver samtidig å hanskes med sin egen sorg.

Bailey har vært Lennies alt, og det er umulig for Lennie å forestille seg et liv uten henne. Hun prøver å begynne på skolen igjen, og prøver å ignorere at hun har ignorert vennene sine. Og hun prøver kanskje hardest av alt å ignorere den nye gutten i klassen, superkjekke Joe som er et musikalsk geni og kan spille alle instrumenter. 

Lennie begynner sakte men sikkert å dele sorgen sin med Toby, Baileys ekskjæreste. Det er fint å ha noen å betro seg til, noen som forstår akkurat hva hun opplever. Etter hvert oppstår det følelser både mellom Toby og Lennie og mellom Joe og Lennie. Anonyme Lennie, som (frivillig) har stått i skyggen av den viltre søstera i alle år, har plutselig to gutter som er over gjennomsnittet interessert i henne (og det kjennes feil å skulle være sammen med noen av dem, for hallo, Toby er Baileys kjæreste og Joe er så fantastisk, men hvordan kan hun tillate seg å være lykkelig når Bailey er borte?)

Denne er, i likhet med Jeg gir deg sola, en skikkelig tornado av en bok. Masse følelser, fantastisk språk, mye humor og samtidig utrolig trist. Men størt av alt er som kjent kjærligheten. Og selv om det er mye forelskelser og hormoner i denne boka er kanskje spesielt kjærligheten mellom Lennie/Bailey og bestemoren det som gjør meg aller mest betatt. Jandy Nelson er min nye ungdomsbokfavorittforfatter, jeg syns hun skriver fletta av både Rainbow Rowell og John Green (usikker på om John Green har flette, forresten).

Ulveøya av Lajla Rolstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter siste innleggelse på psykiatrisk får Lajla beskjed om at hun må belage seg på et liv med medisiner og uten de største følelsesmessige belastningene.

Et par år seinere bestemmer Lajla seg for å reise til Canada. Hun får seg vaktmesterjobb på en øy der folk lever i en slags hippietilværelse. Hun får venner der, føler seg hjemme blant alle folka som lever "off the grid". Hun prøver å skrive, men mest av alt prøver hun bare å være, å kjenne på at det er godt å være i ett med naturen og fri fra byens kjas og mas og alle krav som stilles i "virkeligheten". Når halvåret som vaktmester er omme reiser hun hjem igjen. Året etter har hun spart opp nok penger til flybillett igjen, og reiser på roadtrip i Canada. 

Dette var en bok som overraska meg. Jeg er jo en sånn som er over gjennomsnittet opptatt av innlagt vann og annen luksus, og annet enn en kort karriere som speider på 90-tallet har jeg ikke tilbragt så mye tid ute i "natturn". Men det fikk jeg lyst til etter å ha lest denne. Det er noe med stemninga i boka, kombinert med hvor frie alle karakterene er som gjør dette til en rolig og tankevekkende leseopplevelse. 

Torget av Victoria Durnak

Bildet er henta fra www.flammeforlag.no

Elin krangler med kjæresten Isak og in the heat of the moment tar hun ned Isaks favorittplakat fra veggen og leverer den til loppis. Dagen etter angrer hun, og løper til loppemarkedet for å kjøpe plakaten tilbake, men en mann (Plakatmannen) kommer henne i forkjøpet. Elin lykkes ikke i å overtale han til å selge henne plakaten, og må gå hjem med uforrettet sak. I kjølvannet av plakathendelsen gjør hun det (litt tilfeldig) slutt med Isak. I grunnen kjennes alt litt tilfeldig ut for Elin. Hun klarer ikke å ta helt innover seg at forholdet hun har hatt de siste årene er slutt, eller at hun er arbeidsledig, eller at hun uten å vite det holder folk hun har nære relasjoner med litt på avstand. 

Elin begynner å surfe rundt på Finn etter ting som gis bort. Hun henter et par ting som hun strengt tatt ikke trenger. I steden for å hente ting til seg selv begynner hun å tilby seg å frakte ting fra giver til mottaker. På den måten får hun kontakt med mange forskjellige mennekser. Ofte forestiller hun seg hvordan de er i forkant, men det er ikke alltid de er sånn hun har forestilt seg. I tillegg begynner hun å følge etter plakatmannen for å få kjøpt tilbake plakaten. Når de kommer i kontakt oppdager Elin at han er i besittlese av et fotoalbum med bilder av Elins bestevenninne og moren hennes.

Dette er en bok jeg ikke hadde noen forventninger til, men som endte opp med å ta meg med storm. Språket er så fint, så finurlig, så morsomt og rart. Og selv om handlingen i starten virker lett, humoristisk, Elin surfer gjennom alle leveransene og jeg fniser, så hugger boka liksom tak i meg midtveis og jeg tenker herregud, dette er bra, dette er minimalistisk men allikevel så stort at jeg nesten får nesten vondt i hjertet.

Ønsket om, og mangelen på kommunikasjon er det som står sterkest i denne boka. Og slutten kommer som en hard ørefik jeg ikke hadde sjans til å forutse, med mindre jeg leser boka på nytt. Og det kommer jeg  kanskje til å gjøre.

Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

Jeg plukket opp denne boken i den tro at dette var en fantastisk roman. Men, temaet var nok mye dystrere enn dette...  

Boken handler om Otto som går på ungdomskolen. Hvilket trinn nevnes ikke. Otto er ikke med de andre barna og leker. De andre får nemlig ikke lov å være sammen med han, siden moren hans er alkoholiker og sosialklient, har et dårlig rykte og fester mye. Hun sover lenge, har ikke penger og lager sjelden mat til sønnen sin. Dette fører til at Otto må klare seg mye selv. Han finner flasker i parken for å få penger, spise kalde pølser og koker makaronien sin på egen hånd. Moren sier til stadighet at han skaffer henne bråk og vanskeligheter og at han Ikke skal finne på noe tull. Selv om Otto sjelden lager bråk og tar altfor mye hensyn til moren. Samtidig kan man fornemme håpet han har om at moren en dag vil sitte ned å spise med han, eller ta han med på stranden for å bade. Egentlig bare være sammen med han.

På dagene er Otto mye ute i skogen alene, der møter han på tryllemannen. Alle har hørt om tryllemannen, men han omtales som en myte. På samme måten som tannfeeen eller julenissen. Barna har hørt at de skal holde seg unna og ikke leke med han, for denne mannen er slem og har sittet i fengsel. Men ingen har noengang sett Tryllemannen, så da Otto møter tryllemannen ansikt til ansikt, kan han ikke helt tro på det han ser. Han fortsetter å dras mot denne mannen som gir han godterier og har lovet å lære han å trylle. Otto tenker at hvis han kan trylle, vil han få seg venner mye lettere. For Otto som ikke har noen, blir dette en alliert og en slags venn. Dette kan ha noe med at han ser på tryllemannen som en outsider, akkurat som han selv er.

Moren er helt klart uskikket til å ta vare på Otto, noe som er tydelig gjennom hele boken. Derfor handler boken om overgrep på flere nivåer, den handler også om omsorgssvikt og forsømmelse. Otto kan være ute hele natten og moren vil ikke legge merke til det engang. Politiet er inne i bildet flere ganger pga bråk i leiligheten og det er tydelig at de får med seg situasjonen Otto lever i, men til tross for det skjer det ingenting som kan hjelpe han ut av mishandlingen. Man kan merke at Otto egentlig er en snill gutt, som gjerne vil gjøre det beste og ikke "finne på noe tull" som moren stadig gjentar. På den annen side tvinger situasjonen han lever i han til å finne løsninger for at han skal holde ut forholdene hjemme. Dette fører bland annet til at han begynner å stjele i butikker og av venninnen til moren.

Det er en distansert holdning til det som fortelles, som om hovedpersonen selv distanserer seg fra virkeligheten og det han opplever. Han er usedvanlig kald og nøktern og kan ikke forstå alt snakket om at man må holde seg unna tryllemannen i skogen, for hva er vel så ille med at noen stryker deg på magen, kysser deg og gir deg godterier? Språket er godt og det er en ekkel, klam stemning gjennom hele boken. Man venter bare på at det skal skje noe utforventet og ille med hovedpersonen, men dette skjer ikke før siste side, faktisk på den siste setningen i boken. Man kan også tolke boken som at Otto lett kan ende som en salgs ny "tryllemann" som følge av situasjonen og det han opplever i skogen. Boken var lettlest og spennende og jeg vil tro at den passer godt til fordypningsemnet hvis noen skal skrive om omsorgssvikt eller overgrep.

The chronicles of Arania av Adam Blade

Her er en kort, engelsk fantasyroman for lesere som liker krig og slag. Jeg tenker at om du likte slagscenene i Hobbiten og Ringenes Herre kommer du til å like dette.


Handlingen foregår i landet Avantia, et land med bønder og landsbyer som blir plaget av en grusom hær som dreper tilsynelatende for moro skyld. I Avantia finnes det også noen legendariske kjempedyr med form som en ørn, en ulv, en slange og en puma. Deres oppgave er å beskytte landet mot den onde Derthsin som lenge har vært forsvunnet. Når Derthsin igjen begynner å bevege seg i skyggene dukker også de store dyrene opp. Derthsin er på jakt etter "Dødensk maske" som gir eieren kontroll over kjempedyrene og dermed kan styre Avantia. For å beseire ondskapen må kjempedyrene finne sin "sanne rytter" og det er her den unge Tanner dukker opp. Han har mistet sin familie i kampen mot Derthsin og er derfor mer enn villig til å ta opp kampen og få slutt på ondskapen. Sammen med noen andre utvalgte legger han ut på jakt etter "Dødens maske". Jeg har lest bok nr 1. For min del var det litt mye krig, så jeg kommer nok ikke til å lese resten, men helt sikkert grei skuring for de som liker detaljerte slagbeskrivelser:)







-Anne Brit-





Blade, A. (2012). The Chronicles of Avantia First Hero. Scholastic.

Instructions for a heatwave av Maggie O'Farrell

Bildet er hentet fra www.tinderpress.co.uk

London, 1976: Det er hetebølge som gjør at alle er litt på siden av seg selv. Riordan-familien støter på helt nye utfordringer da Robert Riordan plutselig forsvinner. Kona Gretta sitter forvirret igjen i leiligheten og vet ikke hva hun skal gjøre. Hvordan i alle dager kan han bare forsvinne på den måten? Gretta tar kontakt med de tre voksne barna for å få hjelp. Aoife, Monica og Michael Francis har sitt å slite i sine egne liv, men alle reiser hjem til moren for å hjelpe til. 

Aoife og Monica har ikke snakket med hverandre på noen år. De var veldig nære selv om det er stor aldersforskjell. Begge savner den andre å støtte seg til, spesielt fordi de begge er tynget av store hemmeligheter. Aoife har skapt seg et nytt i New York, men det faktum at hun ikke kan lese gjør det vanskelig å fungere i jobb og hverdag. Monica er skilt og gift på nytt, men klarer ikke å skape et godt forhold til stedøtrene. Michael Francis har også problemer i ekteskapet, og han og kona glir fra hverandre. Gretta og Robert har også sine hemmeligheter og problemer, og alle i familien er gode til å holde på hemmeligheter. Med dette utgangspunktet skal familien forsøke å finne Robert.

Det er først etter Gretta kommer med noen avsløringerer at familien kan begynne å nøste i trådene og finne ut hva som har skjedd og hvorfor. Synsvinkelen i boka skifter stadig mellom de forskjellige familiemedlemmene, noe som gir boka en god dynamikk. Vi får alles bakgrunnshistorie, og dette er en vel så viktig del av boka som det er å finne ut av hva som har skjedd med Robert. Boka er veldig godt skrevet og spenningen bygger seg opp sakte, det er et fint og bedagelig tempo gjennom boka. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg hadde fått svar på akkurat nok av det jeg lurte på, samtidig som jeg satt igjen med noen spørsmål som gjorde at boka ble hos meg en liten stund etter at jeg var ferdig med å lese. 

Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman

Boken handler om åtte år gamle Elsa og brevene som mormoren har lagt igjen til Elsa. Elsa er et oppegående og spesielt barn for sin alder og blir mobbet på skolen. Heldigvis har hun mormor istedenfor skolevenner. Mormor er 77 år og gjør akkurat som hun vil. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Om andre ikke forstår seg på det hun foretar seg, eller at hun oppfører seg litt pussig og eksentrisk bryr hun seg ikke om! Mormor er Elsas beste venn og er den som Elsa føler at hun komme med alt til. Da mormor blir syk og dør, føler Elsa seg naturlig nok ensom og alene. Men mormor etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det må Elsa ut på en slags «skattejakt» som bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og får knyttet nye kontakter på reisen med brevene.

Temaene som går igjen i boken er mobbing, døden, mennesker og hvordan de lever sammen. Også uten å ha noe med hverandre å gjøre, og mange ganger uten å måtte tåle å se hverandre engang. Elsa og mormor fører derimot alle litt nærmere hverandre, ved hjelp av brevene som er blitt skrevet til alle beboerne i blokka. Boka har mye humor, og man får lyst til å le og gråte om hverandre og samtidig. Dette er en typisk feelgood bok, selv om boka endrer seg og blir mer «sår» når mormor dør.

Jeg ser at veldig mange som har lest boken, sammenligner den med tidligere litteratur av Backman, her har jeg ikke så mye og komme med, siden dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren. Når det er sagt så synes jeg at det er noe overdrevent med språket og karakterene i boken som jeg ikke ble så begeistret for. Språket blir en blanding av barnslig og smart, sammen med fantasi-navnene og det hemmelige språket blir det noe kunstig over det hele.  Hovedpersonene og mormor er muligens hakket for spesielle og litt for fantastiske. Dette er karakterer eg lett kan se for meg at man finner i en barnebok. Noe som gjør at jeg ikke blir overbevist nok til å tro på menneskene og historiene de forteller oss... 

Bare i Brooklyn av Una LaMarche

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Devorah og Jaxon bor i Brooklyn. Ikke så langt fra hverandre, men de kunne like gjerne vært i forskjellige land. Devorah er hasidisk (ortodoks jøde), og Jaxon er en gutt fra en vanlig familie. De hadde aldri møttes hadde det ikke vært for de blir sittende fast i sykehusheisen sammen på en stormfull kveld. Devorah er på sykehuset fordi storesøsteren er i ferd med å føde sitt første barn, og Jaxon er der fordi kompisen hans har prøvd å hoppe over en trestamme med skateboardet og har i prosessen forstuet armen. Mens de begge står i heisen går strømmen. Devorah vil helst ikke snakke med Jaxon, hun er opplært til å bare snakke med "sine egne", altså de jødiske. Men de kommer allikevel i prat, og det oppstår en gnist mellom dem. 

Og snart kaster Devorah alle konservative normer og religiøse regler ut av vinduet, for hun må treffe Jaxon igjen. Hun sniker seg ut for å møte han, dikter opp historier om hvor hun er. Hun vet at dette er farlig, og at hun bringer skam over familien dersom noen finner ut av det. Og Jacob, Devorahs svoger lusker stadig i bakgrunnen og er sikker på at hun har urent mel i posen. Devorah dras mellom kjærligheten til familien og alle de ukjente følelsene som har oppstått etter hun møtte Jaxon. Og Jaxon på sin side er besatt av Devorah, alt han vil er at de skal rømme og starte et liv sammen, selv om de bare er 16. 

Det er flere grunner til at denne boka fungerer så godt. Det at paret må møtes i all hemmelighet og at Devorah risikerer alt ved å møte Jaxon gjør boka spennende.I tillegg er den velskrevet og morsom, Devorah og Jax har hver sine stemmer, og personlighetene deres kommer godt fram. Og selv om bakteppet er en ulykkelig forelskelse handler boka vel så mye om å bli voksen og om å finne seg selv. 

Denne kan trygt anbefales til John Green-fans, og til alle som vil ha en spennende og lettlest ungdomsbok.

Offer uten ansikt - Stefan Anhem

                                                        

Hentet fra: www.aschehoug.no

Boken begynner med Fabian Risk, som har måttet slutte i jobben i Stockholm, og har flyttet ut til Tågaborg i Sverige. Her har han fått en ny jobb i et ny politistrikt og skal bruke sommeren på og flytte og ha det hyggelig med sin familie, før han skal tilbake i jobb etter sommeren. Men de rekker knapt å komme til det nye huset før han må bistå i utredningen av et mord. En sløydlærer har blitt drept på sløydsalen og har fått hugget av seg armene. Ved siden av han ligger et gammelt klassebilde fra 9. klasse, og ansiktet til læreren er krysset over med rødt. Mordet på sløydlæreren følges fort av flere mord, og den skremmende erkjennelsen bak mordene blir umulig å fornekte: Gjerningsmannen er ute etter å myrde alle de gamle klassekameratene i tur og orden.

De finner fort ut at Fabian gikk i samme klasse som sløydlæreren, og muligens derfor har større sjanse til å hjelpe til med å finne ut av hvem morderen er. Minner om vold og mishandling i klassen vekkes til liv, og man mistenker at morderen er et av de gamle mobbeofrene i klassen. Han er ute etter alle. Ikke bare de som mishandlet han, men også de som valgte å se den andre veien. Fabians rolle som etterforsker og potensielt offer er utfordrerne for han og resten av politistaben. Blir det hans tur til slutt?

Anhem skriver godt, og har gode språklige virkemidler, Noen ganger kan du til og med føle den pinlige tausheten som finnes i boken. Dessverre er det med en del vanlige krim-klisjeer som ødelegger litt for meg. Jeg kjenner f.eks. at jeg blir irritert på politimannen Fabian, som overser og neglisjerer sin familie til fordel for jobben. Dette fører til at han sliter med lite søvn, mye dårlig samvittighet og går imot sine sjefer på politistasjonen ved å ta sine egne veier i etterforskningen.

Det kan være vanskelig å vite hvilken side du skal stå på moralsk i denne boken. På den ene siden vil man ikke holde med morderen, men når man ser hvordan noen av ofrene har behandlet andre mennesker i klassen og senere i livet, blir det vanskelig å få noe medfølelse for disse også. Man tenker nesten at det var velfortjent, på en måte. Boken er psykologisk interessant og man får et innblikk i hva det kan gjøre med et menneske og bli mobbet, oversett og banket brutalt opp dag etter dag. Det er ikke grenser for hva vold og terror kan gjøre med noen mennesker.