Bildet er henta fra www.cappelendamm.no
Paul og Myriam har et godt ekteskap. Men Myriam har vært hjemme med to små barn i en ganske lang periode og begynner å føle seg litt kvalt av å være sammen med barna hele tiden. Det er ikke så idyllisk som hun først hadde tenkt seg, og hun savner arbeidslivet. En dag møter hun en gammel studiekamerat som tilbyr henne jobb, og hun bestemmer seg for å gripe sjansen. Familien må ansette en barnepike, og Louise later til å være perfekt for jobben og har gode referanser.
Barna elsker henne. Paul og Myriam får endelig overskudd og tid til hverandre igjen. Huset er strøkent, og middagen står på bordet når de kommer hjem. Dette høres nesten ut som det er for godt til å være sant, og det er det selvfølgelig også. For sakte men sikkert sniker Louise seg stadig tettere på familien, og de begynner å føle et ubehag når hun er i nærheten.
Vi får ikke høre så mye om Louises liv, men vet at hun har stor gjeld som hun har arvet etter mannen, og at hun har en voksen datter som stakk av i ungdomstiden. Louise bor i en sliten leilighet og er på nippet til å bli kastet ut på grunn av pengeproblemer.
Jeg stusser litt over at denne boka blir omtalt som spennende, for det er den egentlig ikke. At barna dør får vi vite allerede på i den første setningen. Den er mer interessant som et innblikk i klasseskille og status, og jeg tenker at den hører mer hjemme på romanhylla enn på krimhylla.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar