Sveas sønn av Lena Andersson

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

 

Jeg var veldig begeistra (i den grad man kan kalle ekstrem irritasjon begeistring, og det syns jeg er innafor når man snakker om bøker som engasjerer) for Lena Anderssons to forrige romaner, og både håpa og håpa ikke at denne bokas hovedperson skulle være like slitsom som vår venninne Ester Nilsson. Det er han heldigvis (?) ikke, men direkte sympatisk kan vi ikke si at han er heller.

Ragnar Johansson er en gjennomsnittelig type som er over gjennomsnittet opptatt av staten, sosialdemokratiet og sin egen generasjon. Han fnyser litt av det trauste og gammeldage livet foreldrene Svea og Gunnar lever, og takker nei til å overta familiebedriften. I stedet utdanner han seg til håndtverker og videre til lærer.

Sjefen til Ragnar omtaler han slik: 

 «Sløydlærer. Sosialdemokrat. En forfinet arbeider i tjeneste hos det allmenne, en snekker med tilleggskurs, en håndens praktiker med ingeniørhode som arbeider med tre i dette landet med flere trær enn mennesker.» (Andersson, 2018)

Ragnar blir hodestups forelsket i Elisabet, og sammen får de barna Erik og Elsa. De flytter etter hvert fra den trange leilighet i byen ut til rekkehus i forstaden. Etter hvert som barna blir større finner Ragnar ut at organisert idrett er meningen med livet, og melder Erik på sykling og Elsa på langrenn. Og det er her Ragnars Ester Nilssonske side kommer for en dag, for her syns jeg han blir direkte ufyselig. Men jeg lar meg fascinere.

Sveas sønn er en roman om det det svenske samfunnets vekst, men også om hvor ensporet et tilsynelatende vanlig menneske kan bli.