Bildet er henta fra www.oktober.no
Det første broren min Mik sa: "Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje" (Skaranger, 2018)
Nils er død. Han tippa over balkongrekkverket. Vi møter de som står igjen, en søster, en bror, en mamma og en ganske fraværende pappa, og en bestemor. Men vi blir også kjent med Nils. Nils da han var liten, Nils som ungdom, Nils som voksen. Først frisk, så syk. Vi får et tydelig bilde av hvordan det er å være psykisk syk, og hvordan det er å være de som fortsetter å leve etter en har valgt å dø. Alle reagerer forskjellig, og vi får også glimt inn i hvordan denne familien har fungert, eller kanskje mest av alt, hvordan den ikke har fungert.
Denne boka gjør vondt, men den er også en fin og autentisk beskrivelse av sorg og av å plukke opp bitene etter det som har gått i stykker. Det beste med denne er at man kommer veldig tett innpå de de handler om. Det er nesten så jeg føler at jeg ser alle gjennom et forstørrelsesglass, alle følelser blir ekte, jeg er så nærme alle at jeg nesten kan ta på dem. Jeg hadde gleda meg til denne, og den innfridde virkelig. 10/10.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar