"Jeg vil ikke være 'i kroppen min'. Jeg er en som en skygge, jeg sitter fremdeles fast i den tingen folk pleide å kalle Emma, jeg følger etter hvor enn den går, men jeg er lettere nå, uten alle greiene som fulgte med kroppen, minnene, oppmerksomheten jeg fikk. Jeg følger meg mindre omfattende"
(O’Neill, 2018, s. 149).
Emma er fornøyd med livet og seg selv. Hun elsker å bli beundret og ha effekt på gutter og det må vel være lov? Alle gutter vil ha henne og alle jenter vil være som henne.
En søndag morgen finner foreldrene henne utenfor huset. Hun er uten undertøy og svært dårlig. Hva har skjedd? Selv husker hun ingenting. Så dukker det opp bilder på Facebook. Bilder av en naken Emma med flere unge gutter. Den lille byen ser ut til å kjøpe historien om at innbilske og selvopptatte Emma er lett på tråden og selv ba om det. Men hva skjedde egentlig? Skal hun anmelde guttene?
Fallet fra popularitetsskalaen er brutal, for nå er hun bare den billige og horete Emma som ingen vil ha noe med å gjøre.
Dette er en historie som viser hvor vanskelig det er å stå alene når rykter flyr, familier splittes og folk må velge side. Står man løpet ut? og kan du være sikker på at du ikke "ba om det"? I skolesammenheng tror jeg denne boken fint kan være utgangspunkt for diskusjoner om kvinnerolle og hvilke forventninger og holdninger vi har til unge kvinner i dag. Jeg liker godt at hovedpersonen ikke er et typisk "uskyldig lam", men en ung kvinne som gjør typisk valg som unge kvinner kan måtte gjøre i dagens samfunn. Les og diskuter!
O’Neill, L. (2018). Hun ba om det. Oslo: Kagge.
-Anne Brit-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar