Hentet fra http://www.jippicomics.com/
Fra forlaget:
"En ung mann overrumples av et mørke. En ung kvinnes fortvilte forelskelse. Et perfekt samfunn forandres for alltid. Tre historier blir til én i denne psykologisk-apokalyptiske grafiske romanen. Her handler det om menneskers kaotiske søken. Om utfordringene i kommunikasjonen mellom oss. Og om formene vi skaper, som ender med å dominere oss."
Dette er dypt, mørkt, sårt, tomt, ensomt og vanskelig. Stumtjener står som et elegant og imponerende verk, og har en uro og et kaos så fascinerende og inntagende, at det skal godt gjøres å ikke sitte igjen med følelsene utenpå skjorta når man er ferdig med å lese den.
Håvard S. Johansen har laget en tegneserie i noe han selv kaller for en mer personlig stil. Men boken bringer han tegneserien inn på tunge og vanskelige emner. Den røde tråden som går igjen i alle de tre historiene er det mørket. Stumtjener forteller om en ung mann som kjenner på en uro, et mørke som vokser i takt med tankene hans. Om en forelsket kvinne og en besatt mann og om et samfunn som går fra perfeksjon til opprør. Tegneserien tar opp emner som er vanskelig og muligens litt "tabu" å snakke om i vårt samfunn og viser en annen side av samfunnet.
Tegningene er gjennomgående i svart hvitt og tekst og bilde komplimenterer og utfyller hverandre på en overveldende måte. Håvard S. Johansen lar boken være åpen for tolkning og lar oss kjenne på tomheten, angsten og ufullstendigheten på en original måte. Det at boken er så abstrakt at det kan til tider gjøre tolkningen vanskelig. Hvordan man leser og tolker denne tegneserien, innbiller jeg meg at kan variere drastisk fra person til person og etter hvilke erfaringer og opplevelser man har bak seg.
Dessverre kommer man fort igjen boken, som man gjerne gjør med tegneserier. Og jeg sitter igjen med et kaos av følelser og en dyp facinasjon for akkurat dette verket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar